Joda, han har det bra.

Har jeg fortalt hvor glad jeg er i Olaf Bull?

Paul McCartney synliggjør noe med sitt album Ram fra 1971.
Men det finner ingen gjenklang.
Ikke hos meg i det minste.
Mine ungdomskamerater likte det, og Zappa.
Skogen her er full av sauer.

Jeg har sett litt på Anubis.
Men jeg strander, som James Jewel Osterberg, med Anne Byenstuen.
Og Anubis sett mot Ram gir ingen mening.

Men McCartney kommer fram til sitt ståsted fordi Brian Jones tok en tørn fra 1963 til 1966 med en Anubis oppvåkning.

PROBLEMET ER AT BRIAN JONES IKKE STOPPET DER.

Han dro til Marokko.
Hvorfor dro han til Marokko?
For at hans gamle kamerater skulle lage Goats Head Soup?
For å kunne spille med muslimske djevledyrkere?
En sjanse til å bli kvitt Anita Pallenberg?

Ja.

Men først og fremst fordi han synliggjør det viktigste poenget med Egypt.
Osiris.
Apisoksen finner ikke noe motstykke slik Anubis-Amon, Danmark-England gjør.
Kun med Usa-Mexico finner Apis noen forståelse.

Apis står i Spania og får svaret "Ma er Ok".