Anne Byenstuen

Det spesielle med dette navnet er at det sier noe om en tilknytning til Kristiania, men også at det dreier seg om en plass hvor Anne bodde en periode, før hun kom til Brøttum.
En liten plass.
Folkene som bodde der var i en helt annen og værre klasse enn Oles etterkommere.
Det går frem av bildet av Lars, hennes datters sønn, sammen med andre slektninger fra gårdene rundt, med to Byenstuen karer plassert litt til siden for de andre.
De står på isen under et lite skøyteløp på Mjøsa.

Det er noe skremmende med de to Byenstuene.
De fører Lars direkte til hans eget navn, hans bestefar Lars som var bøddel. Og du kan se at Lars nesten har inntatt en Kristus-positur sammen med de andre. Han gløder, beveger seg i høyden.
Han rømte til Usa...

Men Anne synliggjør også noe annet.
På den tiden, rundt 1850, kaltes døtrene opp etter sine mødre og sønnene opp etter sine fedre.
Per Karlsen.
Dorte Petrinesdatter.

Det betyr at det er mulig med en slik løsning.

Spørsmålet blir hvorfor det idag ikke er mulig, og hva som vanskeliggjør det.
Det ene svaret er at den løsningen vi idag lever med, farsnavnet, får oss til å glemme at våre fedre ikke nødvendigvis er våre kjødelige fedre.
Og at dette ikke gjør så mye.
Vi kan som regel uten problem leve med problematikken.

Problemet dukker opp hvis vi sier at faren like godt kan være den ekte, mens at en annen kvinne er din egentlige mor.
Hvis vi skulle basere oss på Morsnavnet vil det dermed kunne være et synliggjort eller umulig ståsted.

Og det kan føre til en bevissthet om noe.
Vi får en mengde Mødrefigurer som på sikt vil tilnærme seg en Gudinnerolle.
En Mariaskikkelse.
Vi har dermed et totalt atom-kaos, en falsk tilnærming til Den Ene Moren, og en vei mot et Egyptisk landskap.
Samtidig.

En oppvåkning om Egypt kan ha ført direkte til en avvisning av morsnavn som døtrenes etternavn.