Dreyfus-affæren

Elisabeth har bedt meg balansere bildet av henne en smule.

Riktignok dro Elisabeth til Paraguay som en utforskning av seg selv.
Men hennes kompanjonger på den reisen kan sees som flyktninger.
Det vil si paranoide jødehatere som desperat prøvde å komme unna jødenes innflytelse over sine liv. Og i det hatet og den desperasjonen som ligger under er det mulig å finne likhetstegn ved hos nazistene 50 år senere.

Det er mulig å anse Hitler som Førster gjenfødt og hevner over sin fallitt og ydmykelse etter at Elisabeth var død.

I 1894, få år etter at Elisabeth var vendt hjem til Tyskland, ble offiseren Dreyfus fengslet i Frankrike.
Dreyfus var jøde og ble dømt for landsvik og forræderi.
Saken vakte stor oppmerksomhet og hans sak ble støttet av bl.a Emile Zola.
Og den historien var en del av verdens begivenheter helt fram til 1906 da Dreyfus ble frikjent ettersom dokumentene mot ham var forfalsket.

Dreyfus hadde vært internert på Djeveløya ved Cayenne i Fransk Guinea.
Og fra Tysklands jødehateres synsvinkel ble derfor parallellen mellom Elisabeths reise til Paraguay og Dreyfus reise til Djeveløya to forskjellige rettsaker.

Førster ble dømt som skyldig (drept av Elisabeth, og alle som kjente til historien må ha skjønt det).
Dreyfs ble frikjent.

Og den historien må ha ligget under da verden falt sammen med den første verdenskrigen.
Og den må ha vært umulig å komme forbi da nazistene måtte forholde seg til Nietzsche i deres maktkamp.

Ikke bare var Nietzsche så og si umulig å bruke i nazistisk propaganda.
Elisabeth sto som dommer i forhold til de to symbolske rettsakene mot nazistene og jødene i Sør Amerika.
Noe som igjen må ha blitt forsterket da Levy med Elisabets støtte ga ut Nietzsches skrifter på engelsk rundt 1910.